|
|
Post by baroness on Oct 15, 2007 13:38:00 GMT 1
hei alle
jeg funderede på - hvilket forhold har I til jeres dukker?
er de 'bare' dukker, eller er de små personer? Er de jeres 'venner' eller repræsenterer de en person fra en anden del af jeres verden, det være sig skrivning, tegning, dagdrømmerier, og andet?
knus,
karina
|
|
|
|
Post by avnia on Oct 15, 2007 14:32:00 GMT 1
Dukkene mine er nok bare dukker, men de er flittig med i min fantasi (og siden jeg bor alene sitter de å ser TV med meg, eller bare ser på når jeg spiser mat)
|
|
|
|
Post by baroness on Oct 15, 2007 20:27:47 GMT 1
jamen det lyder da hyggeligt. hvor mange har du?
knus
karina
|
|
|
|
Post by avnia on Oct 15, 2007 21:53:56 GMT 1
Jeg har en på 60 cm, et hode og en god del 1/6 dukker
|
|
|
|
Post by Shaded Mazoku on Oct 16, 2007 21:48:11 GMT 1
Dukkene mine er delt i to grupper. Den ene gruppen er dukke-versjoner av personer i en verden jeg skriver historier fra. Den andre er basert på karakterer fra forskjellige video spill jeg liker.
De er "bare dukker" for meg, om enn gode referanser for meg når jeg skriver eller tegner. Det hender at jeg snakker til dem, da, men jeg snakker med alt fra trær til pelsbørsten til hunden min.
Men jeg har stort sett alltid minst en av dem sittende på databordet med meg.
|
|
|
|
Post by callior on Oct 16, 2007 22:02:19 GMT 1
Hehe, nesten skremmende hvordan alle som har postet så langt ser på dokkene på samme måte... Jeg har også to grupper (noe som er godt gjort, med tanke på at jeg har 2.5 dokker): "Bare dokke"-gruppen består av Rasmus og Spurv. De er kjøpt fordi jeg synes de er fine, de har en viss personlighet (i henhold til hvilken rolle de tar i fotografier og hvilke klær de har på seg) men for det meste sitter Spurv i sofaen deres og Rasmus enten på sofaen eller skulderen min og titter på TV med ham. Han er tross alt min første. Jeg snakker med dem, men det er ofte begrenset til "jeg vet du hater dette, men OPPFØR DEG!" når Rasmus vrir seg ut av armene mine mens jeg syr klær og lignende. Jeg snakker mer med laptopen min ^^ (Men han har til gjengjeld et navn, så hvor normal jeg er kan sikkert diskuteres...) Andre gruppen er "fra fortellinger", og der passer Viktoria inn, og delevis Rasmus, siden han minner meg om en av karakterene uten å være karakteren. De er avatarer av dem jeg skriver om, hverken mer eller mindre. Jeg antar mye av forholdet mitt med Sisten min vil være at hun sitter på sofaen og glor på meg og jeg ber om unnskyldning for alt hun går gjennom i fortellinga  |
|
|
|
Post by kristinkreations on Oct 17, 2007 1:04:15 GMT 1
Mine er også "bare" dukker, selv om jeg merker at jeg har et mer intenst (i mangel på bedre ord) forhold til dem enn til noen andre dukker (av alle typer) jeg eier. Jeg gir dem mer personlige trekk, snakker OM dem som om der har personlighet (med folk jeg VET forstår *ler*) Så lkart jeg snakker til dem, men det gjør jeg med det meste, fra pc'en til strikkepinner, så jeg er vel like normal som dere andre der ;D Men ingen av mine er "karakterer", fra hverken min egen eller andres fiction. De er bare "seg selv" ;D Men jeg vet iaf. med ganske stor sikkerhet at jeg nok ikke kommer til å bruke særlig mye penger på andre dukketyper enn bjd's i fremtiden. (Kanskje noen flere ooak baby sculpts, men det er det) Og en del av samlingen min kommer nok til å bli solgt snart/med tiden, for å skaffe flere resinmennesker *fnis* Jeg må bare komme over en terskel...vanskelig å selge dukker syns jeg  |
|
|
|
Post by skumring on Oct 17, 2007 16:14:12 GMT 1
Tja, mine dukker er dukker, men jeg har tillagt de en slags personlighet mer eller mindre. Noen er inspirert av lajvrollespill jeg driver med, men ingen er basert på en spesifik karakter, ikke enda ihvertfall. Men alle dukkene mine har jeg fordi jeg liker de, ikke fordi de skal passe til en spesiell karakter.
Jeg fantaserer opp bakgrunnshistorier til dukkene mine, noe av det har jeg tilogmed skrevet ned, selv om jeg sjelden skriver ting. Det meste er dog bare i min fantasi.
Og så snakker jeg til de, mest bare inni hodet mitt, men noen ganger høyt også. Det føles bedre enn å snakke til symaskinen, veggen eller ingenting som er det jeg har pleid å snakke til før jeg fikk meg dukker.
Mest har jeg de for å ta bilder av, lage klær til og for å ha noe fint å se på. Og så er de bra selskap, noen ganger sitter en av de sammen med meg for å se film, er med på kjøkkenet når jeg lager mat, holder meg med selskap når jeg jobber i studioet eller ute på lokasjon, og har jeg en av de med meg ut på jobb, blir det ofte litt dukkebilder i samme sveipa. Casilda er som oftest med meg på ferie, Sverigeturer og businesreiser. Hun er et fint reisefølge og gir meg en unnskyldning for å stikke av og ta noen bilder av henne og slappe av litt når jeg er ute på tur.
|
|
